I går innhentet mørket meg, atter en gang.. Ingen spesiell grunn, det bare tok helt overhånd. Det kom rett etter jeg hadde hatt muntlig presentasjon, etter den var jeg helt ødelagt. Jeg skuffet vel meg selv der inne. Kanskje det var det som skjedde. Jeg har ingen grunn til å ikke gi slipp snart. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsatt har håpet oppe. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde masken. Å oppleve de følelsene jeg får hver gang jeg ser ned på elven, eller opp på et fjell, er vondere enn man noengang kan forestille seg. Men jeg har kontrollert dem en stund nå. Men det blir bare verre. Jeg har så mange framtidsplaner. Jeg har faktisk mesteparten av livet mitt planlagt. Men jeg har ingen garanti for at livet mitt blir langt nok til å oppleve alt. Jeg har rett og slett gitt opp på det meste, og jeg tror ganske så mange begynner å gi opp på meg også. Og jeg forstår dem. Jeg er ikke verdt det. Ikke noe som helst.
