Jeg vil faktisk ikke tro det, men hele livet mitt raser faktisk sammen mer og mer hele tiden. Jeg har veldig få ting i livet mitt å være glad for akkurat nå. Ting har egentlig klart å blitt enda verre enn det var før, av forskjellige grunner. Og jeg føler at det har forandret meg som person bare i løpet av vinterferien egentlig. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gruer meg til å gå inn på skolen mandagsmorgenen og møte alle jeg kjenner. Det høres kanskje stygt ut, men det er faktisk sant. Har lyst til å være syk og ikke møte folk på månedvis.
Alt som har skjedd bare i løpet av denne uka er blitt altfor mye for meg egentlig.. På denne tida for en uke siden var jeg lykkelig, faktisk lykkelig. Bare for å få det ødelagt bare noen få timer senere. Nå vet jeg ikke hva jeg føler lenger, ikke hva jeg burde føle heller. Tanker jeg har hatt i bakhodet lenge har blitt mesteparten av det jeg tenker på for tiden nå, og det skremmer meg mer enn jeg klarer å beskrive. Jeg tenker klarere på det enn noen gang, jeg er sikrere på det enn noen gang.
Faktisk så, så har jeg jo egentlig aldri visst hvordan man er helt lykkelig. Jeg gikk fra å være barn og betingesløst glad og den verste smerten var skrubbsår. Til at jeg ikke hadde kontroll over mitt eget liv. Til at jeg ble deprimert. Jeg har ikke hatt en periode uten smerte i livet mitt og jeg har ikke tenkt på det før nå. Det verste er at det er sant også. Akkurat nå føles det ikke som om jeg noen gang kommer til å være lykkelig uansett, ikke lenge isåfall. Så hva er egentlig vitsen?
